 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
ENG Linguistics SPA Lingüística |
innhold
Innledning | Oversettelsesrelasjoner: Språk og tekster | Oversettelseskontekster | Oversettelse og mennesker | Konklusjon | Forskningsmuligheter
I en beskrivelse av tverrvitenskapelige forhold der målet er å dekke et visst historisk omfang, kreves det en grundig vurdering av hvordan det eller de aktuelle feltene skal avgrenses i tid og rom. Akademiske disipliner oppstår ikke i sin fullstendige form rett ut av noens hode; det er ikke alltid lett å identifisere forløpere som forløpere; og for å kunne fortelle en historie er det nødvendig å velge ut og fremheve (og det motsatte, utelate og skyve i bakgrunnen).
I dette kapitlet setter vi søkelyset på det tverrvitenskapelige forholdet mellom oversettelses- og tolkestudier (TIS - translation and interpreting studies) og språkvitenskap og bygger videre på eksisterende undersøkelser av dette forholdet (f.eks. Malmkjær 2018, 2021). Historien og historiografien om både TIS og språkvitenskap som disipliner har vært kritisk vurdert i en rekke publikasjoner, for eksempel D'Hulst og Gambier (2018) om TIS og Allen (2013) om språkvitenskap. I denne artikkelen er det nødvendig å snevre inn fokus, og dermed er det nødvendig å reflektere kritisk over det utvalget vi har gjort.
I tillegg til at det finnes flere måter å avgrense selve disiplinene på, finnes det også flere måter å analysere forholdene mellom dem på. Analysen kan ta utgangspunkt i enten TIS eller språkvitenskap. I det første tilfellet er spørsmålet hvordan studier av språk kan (eller ikke kan) bidra til oversettelsesstudier. I det andre tilfellet er det aktuelle spørsmålet omvendt: Hvordan kan oversettelsesstudier bidra til studier av språk. Dessuten kan man se på begge fagfeltene (og forholdene mellom dem) med forskjellig detaljnivå eller omfang og dele dem inn etter en rekke differensierende kriterier, for eksempel språknivå (f.eks. fonetikk, fonologi, syntaks, morfologi, semantikk eller pragmatikk), spesifikke interesseområder (f.eks. språkhistorie, språkkontakt, psykolingvistikk, oversettelse, tolking, semiotikk eller flermodalitet), teoretiske tilnærmingsmåter (f.eks. strukturalistisk teori, relevansteori eller generativ teori) eller forskningsmetodikk (f.eks. observasjonsmetoder eller eksperimentelle metoder). Hvis man vil knytte sammen forskjellige felt, er det nødvendig å ta beslutninger om disse spørsmålene også.
Utgangspunktet, detaljnivået og omfanget er viktig, fordi beslutninger om disse spørsmålene nødvendigvis vil føre til at noen trekk ved det tverrvitenskapelige forholdet umiddelbart kommer til syne, mens andre blir mer utydelige. Fordi denne ressursen har TIS-forskere som målgruppe og et didaktisk formål, har vi valgt å ta utgangspunkt i TIS. Formålet er å gi en kritisk og omfattende redegjørelse for hvilken rolle begreper, teorier og metoder fra forskjellige områder i moderne språkvitenskap har hatt i TIS i tiden etter andre verdenskrig. Utvalget vårt i denne artikkelen setter søkelys på etterkrigstiden kun av plasshensyn, og ikke fordi vi tror at det er denne perioden som utgjør disiplinen. Med hensyn til global dekning er målet vårt å inkludere etter beste evne, selv om vi dessverre er begrenset til arbeid som er tilgjengelig på engelsk.
Drøftingen er strukturert rundt tre av de viktigste fokusområdene i TIS. Disse tre fokusområdene representerer de mest fremtredende elementene innenfor oversettelseshandlinger og -tilfeller: tekstmessige relasjoner i oversettelse, oversettelseskontekster og menneskelige aktører (oversettere og lesere). Vi gjør en kritisk vurdering av hvordan perspektiver fra språkvitenskapen har vært brukt (eller ikke brukt) i forskning på disse hovedelementene (tekst, kontekst og mennesker). På alle de tre områdene reflekterer vi også over den metodiske utviklingen i TIS og forholdet til lignende eller parallelle utviklinger i språkvitenskapen. I de avsluttende kommentarene vender vi tilbake til spørsmålet om hvordan disse forholdene påvirker kursen(e) til TIS generelt.
![[heading title]](2.2-X.png "[heading title]"){kind=small}
Oversettelsesrelasjoner: Språk og tekster
Forholdet mellom TIS og språkvitenskap i tiden etter andre verdenskrig har et tekstbasert (og ikke et primært kontekstbasert eller sosiologisk) utgangspunkt. Det tekstbaserte fokuset har imidlertid forskjøvet seg betydelig over tid, særlig med tanke på to ting: (1) detaljnivået på det som analyseres og teoretiseres; (2) fortolkningen av de aktuelle relasjonsnettverkene som oversatte tekster skal forstås innenfor (dvs. i forhold til kildeteksten, i forhold til de involverte språksystemene eller i forhold til andre lignende tekster som sirkulerer i målspråksystemet).
De tidligste språkvitenskapsorienterte tilnærmingene til oversettelse (innenfor den tidsrammen som drøftes her) var opptatt av begrepet ekvivalens, og måten oversettelsesrelasjoner ble forstått på, var i stor grad påvirket av dette begrepet. Ekvivalensbegrepet beveger seg i et spenningsfelt mellom språk sett som systemer og tekster sett som kommunikative hendelser. Roman Jakobsons artikkel On linguistic aspects of translation (Jakobson 1959), som ligger innenfor strukturalistisk semiotikk, understreker at selv om det i oversettelse mellom språk "is ordinarily no full equivalence between code units" (dvs. at det finnes forskjellige typer uoverensstemmelser mellom to språksystemer), er det slik at "translation from one language to another substitutes messages in one language not for separate code-units but for entire messages in some other language" (Jakobson: 157). Til tross for dette er Jakobson likevel opptatt av kodeenhetene og mener at det å kunne avgrense likhetene mellom slike kodeenheter, uansett om de er leksikalske eller grammatikalske, danner grunnlaget for den symbiotiske relasjonen mellom oversettelse og språkvitenskap (Jakobson 1959: 157):
Equivalence in difference is the cardinal problem of language and the pivotal concern of linguistics [...] No linguistic specimen may be interpreted by the science of language without a translation of its signs into other signs of the same system or into signs of another system. Any comparison of two languages implies an examination of their mutual translatability; widespread practice of interlingual communication, particularly translating activities, must be kept under constant scrutiny by linguistic science.
  |
| Vinay og Darbelnet (1958) og Catford (1965) er to grunnleggende bøker som ser på oversettelse fra et strukturalistisk perspektiv |
Denne avgrensningen av oversettelsesrelasjonen til noe som primært defineres av hvordan likheter og forskjeller mellom språksystemer former og begrenser oversettelsesvalg, drøftes i innflytelsesrike arbeider fra for eksempel Catford (1965) og Vinay og Darbelnet (1958). Til tross for noen forskjeller har disse to tilnærmingene samme måte å konseptualisere oversettelsesrelasjoner på, slik de utspiller seg innenfor det kommunikative beslutningsrommet som skapes i og avgrenses av kontrastive relasjoner mellom språk. De er i stor grad basert på oppfatninger om språk som er hentet fra strukturalismen, og særlig Saussure (med et underliggende sosialt system, langue, og enkeltstående brukstilfeller, parole). Begreper som forskyvninger ('shifts'), prosedyrer og strategier defineres i dette spenningsfeltet mellom språk som systemer og tekster som kommunikative hendelser, som allerede signalisert hos Jakobson – men med en sterk bevissthet om hvilke begrensninger som oppstår når språk ses som systemer.
Tilnærmingsmåten til Vinay og Darbelnet (1958) er prototypisk. De grunnleggende språklige rammene som bygger opp under den "komparative stilistikken" deres for fransk og engelsk, er strukturalistiske og har som mål å beskrive hvordan oversettere kan håndtere forskjellene i enkeltstående oversettelsestilfeller mellom fransk og engelsk sett som språksystemer. De systematiserer de stilistiske forskjellene mellom de to språkene på tre nivåer: leksikon, syntaks og "budskapet", og argumenterer for følgende:
a confrontation of the two stylistic systems of French and English permits us to sketch rough guidelines and sometimes to draw up quite precise ones. This contrastive analysis and the translation methods identified here are not simply clever inventions. It is a matter of leading translators to identify the difficulties which they encounter, to classify them into ad hoc categories, and to find systematic solutions to translation problems (Vinay & Darbelnet 1958: 11).
Catford (1965) tar også utgangspunkt i forutsetningen om at en oversettelsesteori i stor grad går ut på å teoretisere måter å håndtere forskjeller mellom språksystemer på: “Translation is an operation performed on languages: a process of substituting a text in one language for a text in another. Clearly, then, any theory of translation must draw upon a theory of language – a general linguistic theory.” (Catford 1965: 1). I motsetning til de strukturalistisk-semiotiske rammene til Jakobson, Vinay og Darbelnet tar Catford utgangspunkt i Hallidays tidlige systemisk-funksjonalistiske grammatikk (se også nedenfor). Men samtidig som han bekrefter at kontekst, situasjon og kultur er viktig, har han fremdeles i stor grad fokus på språksystemer, og ikke på funksjonell bruk av språk i kommunikasjon. Her er Catford lik Vinay og Darbelnet. Men til forskjell fra Vinay og Darbelnet har Catford ingen normativ intensjon, og tilnærmingsmåten hans foregriper skiftet til deskriptiv i stedet for normativ i TIS.
Catfords utgangspunkt er relasjonen mellom "beholdningene" som finnes i to språksystemer, og som han beskriver med begrepet formelt motstykke: Enhver målspråkskategori (enheter eller strukturer av alle slag og på alle nivåer) som "can be said to occupy, as nearly as possible, the ‘same’ place in the ‘economy’ of the TL [target language] as the given SL [source language] category occupies in the SL" (Catford 1965: 27). Han skiller mellom en underliggende systemstruktur og den faktiske realiseringen i tekstene, såkalte tekstlige ekvivalenter. En tekstlig ekvivalent er en hvilken som helst måltekstenhet som forutsettes å være ekvivalent til en kildetekstenhet. Dermed er det to relasjoner som spiller inn: en systemrelasjon (relasjonen mellom språksystemer) og en tekstlig realiseringsrelasjon (relasjonen mellom kildetekst og måltekst). Når sistnevnte relasjon avviker fra førstnevnte, har det skjedd en forskyvning, der forskyvning altså forstås som "departures from formal correspondence in the process of going from the SL to the TL" (Catford 1965: 73).
Det er dermed karakteristisk for disse språkvitenskapelige tilnærmingsmåtene at de alle konseptualiserer oversetting som en spesiell kommunikativ realisering eller "ytring" (parole), som består av en prosess der man velger mellom forskjellige prosedyrer, strategier eller forskyvninger, noen obligatoriske og noen valgfrie, for å finne løsninger på forskjellene mellom to språksystemer (langue). I arbeidene til Nida (1964) og Nida og Taber (1969) skilles det også mellom det underliggende språksystemet og den enkelte kommunikasjonshendelsen, men her er skiftet tydelig på vei bort fra å analysere underliggende språksystemer og i retning av en funksjonalistisk, tekstbasert forståelse av betydning:
The tendency to think of the meaning of a word [...] as apart from an actual communication event is fundamentally a mistake, for once we have isolated a word from its living context, we no longer possess the insight necessary to appreciate fully its real function. (Nida 1964: 40).
Nida vender dermed oppmerksomheten bort fra relasjonen mellom den oversatte teksten og språksystemene som er involvert, og setter søkelys på relasjonen mellom kilde- og måltekst – og introduserer en ny relasjon, mellom tekster og mottakere, med en funksjonalistisk definisjon av dynamisk ekvivalens, funksjonell ekvivalens eller ekvivalent effekt. Med dette viser Nidas arbeid et skift til det funksjonalistiske domenet, som drøftes i neste avsnitt. I tillegg legger han (om enn implisitt) grunnlaget for leser-respons-tilnærmingsmåter, som vil bli drøftet senere.
 |
| Eugene A. Nida (1914-2011) |
Men til tross for dette bygger mye av Nidas tenkning om oversettelsespraksis på strukturalistiske forutsetninger, og han bruker ideer fra generativ transformasjonsgrammatikk, som beskrevet i arbeidene til Noam Chomsky på 1950- og 1960-tallet. I Nidas tilfelle (i motsetning til hos Vinay og Darbelnet og Catford) er det ikke de kontrastive relasjonene mellom to språksystemer som er det interessante, men heller det å finne frem til den underliggende dypstrukturen (eller betydningen) i en ytring ("grunnleggende kjernesetninger", Nida 1964: 60), som på mange forskjellige måter kan omgjøres til overflatestrukturer (på samme eller andre språk):
For the translator especially, the view of language as a generative device is important, since it provides him first with a technique for analyzing the process of decoding the source text, and secondly with a procedure for describing the generation of the appropriate corresponding expressions in the receptor language. (Nida 1964: 60).
Dermed kan man si at Nida omarbeider ideer fra strukturalistisk-generativistisk grammatikk til en mer funksjonalistisk, tekstorientert tilnærming til oversettelse (men som Malmkjær 2021: 208 observerer, er bruken av Chomskys ideer ikke stort mer enn en "lek" og ingen systematisk integrasjon av teorien).
En vesentlig metodisk begrensning i det meste språkvitenskapsbaserte arbeidet opp til dette punktet er den usystematiske bruken av hovedsakelig anekdotiske eksempler og en blanding av det deskriptive og det normative. Mye av arbeidet i denne perioden hadde dessuten tydeligere teoretiske eller pedagogiske mål enn empiriske. Nida (1964) uttrykte klart teoretiske mål, mens Nida og Taber (1969) i stedet ønsket å bidra til oversettelsespraksis. Vinay og Darbelnet (1958) var helt klart også i sistnevnte kategori. Derfor finnes det relativt få metodiske nyvinninger som er verd å merke seg i akkurat disse arbeidene.
Et viktig skifte i språkvitenskapelige tilnærminger til oversettelse med fokus på tekstdimensjonen skjedde fra 1990-tallet og utover, da funksjonalistiske perspektiver begynte å erstatte strukturalistiske. Dette skiftet har tre dimensjoner. For det første går TIS fra å ha et normativt til et åpenlyst deskriptivt mål, og dette er i stor grad inspirert av Tourys (1995) program for deskriptive oversettelsesstudier (DTS - Descriptive Translation Studies). For det andre gjorde innføringen av korpuslingvistiske metoder i TIS det mulig å studere store mengder tekstdata systematisk, og dette la grunnlaget for det som nå kalles korpusbaserte oversettelsesstudier (CBTS - Corpus-Based Translation Studies). Korpusmetoder ble introdusert i TIS gjennom en serie innflytelsesrike artikler skrevet av Mona Baker på 1990-tallet (f.eks. Baker 1993). Måten ideene ble utviklet på, på bakgrunn av DTS og med vekt på den oversatte tekstens funksjon i målsystemet, var med på å utforme det tredje skiftet: en forflytning bort fra å se på oversettelsesrelasjoner først og fremst som noe som oppnås mellom to forskjellige språksystemer, eller mellom en kilde- og en måltekst. For første gang hadde det språkvitenskapelige perspektivet på oversettelse fokus på å karakterisere oversettelsens språklige komposisjon som et sett med egne tekstlige realiseringer eller valg, først og fremst sett i forhold til andre lignende tekster på målspråket, der begge typer tekst (oversatt og ikke-oversatt) oppfyller visse funksjoner innenfor en bestemt sosiokulturell kontekst.
Denne nye utviklingen i TIS gjenspeiler det økende skiftet i retning av funksjonalisme som var tydelig i språkvitenskapen og på andre områder av humaniora og samfunnsvitenskap på den tiden. Nøyaktig kronologi er ikke viktig her – det viktigste er at vi ser at den teoretiske utviklingen i TIS gjenspeiler dette skiftet på to måter: én som var relativt uavhengig av språkvitenskapelig teori, og én som bygde på eller direkte inkorporerte språkvitenskapelig teori. Innenfor disse to utviklingsretningene har funksjonalismen påvirket måten oversettelsesprodukter og -handlinger har blitt konseptualisert på (oppfatningen om at de har funksjoner i seg selv) og måten spesifikke oversettelsesalternativer eller -valg har blitt teoretisert på (som representanter for forskjellige språkfunksjoner som oversetteren kan ta hensyn til eller prioritere, eller ikke). Denne utviklingen fikk store konsekvenser, som vi skal se.
Enkelt sagt er funksjonalismens grunnleggende forutsetning at viktige egenskaper ved sentrale elementer i et ontologisk domene (f.eks. språklig, sosialt eller mentalt) er et resultat av de dynamiske funksjonene som disse elementene har (Bigelow 1998). Funksjonalister mener for eksempel at variasjoner og vekslinger i språkstrukturer har forskjellige funksjoner og er funksjonelt motivert, på samme måte som forskjellige sosiale strukturer (f.eks. normer, skikker og institusjoner) eller mentale tilstander er det. To teoretiske tilnærminger til oversettelse, skoposteori (Reiss & Vermeer 1984) og Tourys DTS (1980, 1995), hevder at oversettelser har funksjoner som kan skille seg fra funksjoner i andre typer tekster, og at disse funksjonene bestemmer hvilke valg oversettere tar. Hvis man aksepterer dette premisset, vil denne forutsetningen nødvendiggjøre en grundig undersøkelse både av de oversatte tekstene som en del av kulturene og de lokale kontekstene de er beregnet for, og av de spesifikke relasjonene mellom språkvalg og kontekst. Dette premisset innebærer også en slags «frigjøring» av oversettelsen fra kildeteksten. I stedet for å konseptualisere oversettelse som en reproduksjonsprosess innenfor et system av begrensninger (slik som i de språkvitenskapelige tilnærmingsmåtene som ble skissert i forrige avsnitt), ser funksjonalistiske tilnærmingsmåter på oversettelse som en tekstskapingsprosess, der kildetekstens rolle må omjusteres for å situere den som en av mange faktorer som påvirker oversetterens valg.
Fra dette funksjonalistiske utgangspunktet dannet det seg to nokså forskjellige retninger: De tyske forskerne som arbeidet med skoposteori, gav uttrykk for funksjonalistiske teksttypologier (Reiss 1971) med tilhørende oversettelsesmetoder og tekstanalytiske verktøy. Reiss' teksttypologi (1989) er et godt eksempel. I sin opprinnelige form skilte typologien mellom tre typer oversatte tekster: informative, ekspressive og operative. De tre funksjonelle teksttypene beskrives som at de krever tre forskjellige oversettelsesmetoder, der hver trekker frem de funksjonsmessige prioriteringene i den aktuelle teksttypen. Nord (2018) videreutviklet den funksjonalistiske retningen med en mer detaljert redegjørelse for mulig flerfunksjonalitet i oversettelse i bestemte kontekster. Videre identifiserte hun et behov for å forstå oversettelsesvalg på en måte som fanger opp den komplekse relasjonen mellom oversettelsesfunksjoner, oversettelseskontekster og oversettervalg.
 |
| Reiss’ (1971) teksttypeklassifisering |
Mange DTS-forskere tok derimot i bruk en mer sosiologisk innrettet tilnærmingsmåte i forsøket på å uttrykke hvilke funksjoner oversettelser kan ha i forskjellige kulturelle kontekster. Et sentralt element i DTS er Tourys (1980) begrep oversettelsesnormer, som går ut på at oversetteres valg er et produkt av den kulturelle konteksten de arbeider i, og at de styres av sosiale mekanismer som belønning, sanksjoner, sosialisering og lignende. Språkvalg og mønstre i oversatt tekst er (uansett hvordan man identifiserer og beskriver dem) tekstlige bevis på hvordan slike krefter virker.
Begge retningene som kort skisseres her, har utviklet seg gjennom en funksjonalistisk inspirert teoretisering av fenomenet oversettelse, uten at det brukes en spesifikk teori om språk eller språkbruk. I begge retningene må man analysere språkmaterialet for å kunne drøfte oversetterens valg eller valgmuligheter, selv om hovedspørsmålet i mindre grad gjelder spesifikke egenskaper ved selve valgene og i større grad de begrensningene som konteksten har på valgene, eller relasjoner mellom ulike alternativer og relasjonene som disse har til elementer i konteksten, fra kommunikasjonssituasjoner på lokalt nivå til kulturelle relasjoner på globalt nivå (f.eks. påstanden til Toury (1995) om at det er mindre sannsynlig at kildetekster fra kulturelt mektige land er innrettet mot mottakerkulturen, og omvendt).
Samtidig brukte en ganske annen gruppe forskere funksjonalistiske språkvitenskapelige teorier direkte i sin tilnærmingsmåte til oversettelse. Fra 1990-tallet og fremover kom det arbeider som representerer flere forskjellige språkvitenskapelige spørsmål og teorier med direkte anvendelse på oversettelsesfenomener og oversetterutdanning, og som hovedsakelig bygger på Hallidays systemisk-funksjonelle lingvistikk (SFL) (Halliday & Matthiessen 2004) og diskursanalyse og pragmatikk https://en.wikipedia.org/wiki/Systemic_functional_linguistics (Angermuller, Maingueneau & Wodak 2014). Det konseptuelle formålet med alt dette arbeidet er å redegjøre for relasjonen mellom oversetteres språklige valg og kommunikative mål, situert i lokale og globale kulturelle kontekster. De valgte språkvitenskapelige teoriene passer til litt forskjellige typer spørsmål og analyser.
Grovt sett er SFL en detaljert språkteori som har som mål å redegjøre for relasjonen mellom morfosyntaktiske og leksikalske strukturer og mønstre og hvilke funksjoner de har for å uttrykke tre grunnleggende typer mening (metafunksjoner): ideasjonell, mellommenneskelig og tekstlig mening (Halliday & Matthiessen 2004). Disse funksjonene tilordnes til setningen, der spesifikke språklige valg (f.eks. verbtid, modus og polaritet) utspiller seg. Tekstfunksjonen fanger også opp setningsbindere eller andre språkelementer som brukes til å styre diskursflyten og forskjellige aspekter av koherens i diskursen. Det teoretiske apparatet muliggjør en nøyaktig beskrivelse av tilordningen mellom språkstrukturer og -funksjoner som i neste omgang for eksempel kan brukes til å sammenligne forskjellige språk. Denne muligheten brukes i stor grad i TIS, både i tidligere og mer pedagogisk motivert arbeid, for eksempel Houses arbeid med å vurdere oversettelseskvalitet (2015) og i nyere empirisk motivert arbeid som har som mål å beskrive og forklare mønstre i oversatt tekst. At disse rammene har vist seg å være ganske nyttige til dette, ser vi i Saarbrücken-forskernes arbeid (f.eks. Erich Steiner, Elke Teich, Stella Neumann, Silvia Hansen-Schirra) og også i den store mengden arbeid som er produsert i en kinesisk kontekst (se en oversikt i Wang & Ma 2021). En nylig publisert artikkel (Kim, Munday, Wang et al. 2021) viser faktisk den store geografiske spredningen og stadige oppmerksomheten som disse rammene for analyse av oversatt tekst har.
Et veldig godt eksempel på denne tilnærmingsmåten er Neumann (2013), som bruker korpusdata for å analysere registervariasjon mellom tysk og engelsk og effekten som slik variasjon har på oversettelse mellom de to språkene. Registervariasjonen beskrives med bruk av SFL-rammene, og korpusanalysen bruker et sett med språklige indikatorer som blant annet omfatter leksikalske valg, modalitet og utvalgte morfosyntaktiske mønstre. Studien viser spesifikke registervariasjonsmønstre i og mellom tysk og engelsk og effekten en slik variasjon har på oversatt tekst. I tillegg viser studien at oversatt tekst inneholder mønstre som er uavhengige av de påviste tverrspråklige forskjellene, det vil si mønstre som er spesifikke for kommunikasjon som er oversatt. Studien viser hvilke muligheter disse rammene gir for detaljerte empiriske studier av oversatt tekst, blant annet med bruk av korpusmetoder (se drøfting av forskningsmetoder nedenfor).
Noe av arbeidet som er gjort innenfor rammen av SFL, klassifiseres også som diskursanalytisk arbeid, sannsynligvis fordi det finnes underliggende begrepsmessige likheter mellom denne teorien og det bredere feltet som kalles diskursanalyse (se for eksempel spesialnummeret av Target (2015) som Munday og Zhang har redigert, med tittelen Discourse Analysis in Translation Studies).
 |
| Spesialnummer av Target om diskursanalyse i oversettelsesstudier |
Dette bredere feltet omfatter også andre teoretiske tilnærminger som tar opp de samme spørsmålene, det vil si strukturer og funksjoner i tekster og relasjonene mellom disse (sjanger, intertekstualitet), og relasjonen mellom språkvalg og kommunikative funksjoner og kontekster. Dermed tar for eksempel Hatim og Mason (1990, 1997) inn elementer fra pragmatikk og semiotikk i sitt arbeid, og det samme gjør Baker i sin mye brukte lærebok (1992) In Other Words. Temaene i disse bøkene spenner fra tekstintern analyse av tekstbindinger og sammenhengsmønstre til temastruktur, samt til pragmatiske problemstillinger som forholdet mellom språkstrukturer og maktrelasjoner. Arbeid med ideologi og maktrelasjoner i oversettelse har vist at disse tilnærmingene er nyttige, for eksempel ved analyse av oversettelser i media (Bielsa & Bassnett 2009) eller på forskjellige politiske arenaer (f.eks. Baumgarten & Gagnon 2016; Schaeffner 2004). Dette området har fortsatt å vokse gjennom utvidelsen til kritisk diskursanalyse (CDA - Critical Discourse Analysis) (Ieţcu-Fairclough 2008) og narrativ teori (Baker 2006, 2014). Det er viktig å merke seg at mens alle disse teoriene har noen felles underliggende epistemologiske forutsetninger, finnes det noen viktige forskjeller i hvilke typer teoretiske begreper de bruker, hvilke typer analyser de produserer, og hvilke typer mål de setter seg. De nevnes her som eksempler på TIS-arbeid som eksplisitt er opptatt av å analysere tekster med begreper og verktøy hentet fra funksjonalistiske tilnærminger til situert språkbruk.
Som skissert i forrige avsnitt, har overgangen til funksjonalistiske tilnærminger til språk og oversettelse ført til en stadig større vekt på å undersøke situert språkbruk empirisk. Denne utviklingen har dermed påskyndet bruken av korpusbaserte metoder, på samme måte som vi har sett med den samtidige eksplosjonen av teknologier for å analysere språkdata. Bruken av korpuslingvistiske metoder i CBTS har vært relativt "teorifri" – inntil nylig. Selv om korpuslingvistikk best kan ses på som en metode og ikke en teoretisk retning, kommer den med en rekke teoretiske forutsetninger (slik alle metoder gjør). Prinsipielt viktig er forutsetningen (i motsetning til i generative tilnærmingsmåter) om at studier av språk skal se på autentiske forekomster av språk i bruk, integrert i sosiale sammenhenger der språket brukes med et funksjonelt formål – i stedet for konstruerte eksempler der hensikten er både å gjenspeile og teste påståtte underliggende dype strukturer. Denne underliggende forutsetningen gjelder alle former for CBTS, selv om det ikke er eksplisitt uttrykt.
I de tidlige fasene av CBTS ble den viktigste teoretiske drivkraften hentet fra forestillingen om oversettelsesuniversaler. Mona Baker introduserte dette begrepet på 1990-tallet, og siden har det vært svært omstridt og blitt både forbedret og omdefinert (f.eks. Mauranen & Kujamäki 2004). Begrepet oversettelsesuniversaler er avledet av begrepet språkuniversaler: tanken på at det finnes noen språklige trekk eller mønstre som er felles på alle språk, og som har oppstått som følge av universelle begrensninger på språkprosessering eller menneskers universelle kognitive evner eller erfaringer. Ved å importere ideen til TIS foreslo Baker at oversettelsesuniversaler er språklige trekk som skiller oversatte tekster fra ikke-oversatte tekster på samme språk, som er uavhengig av de involverte språkparene, og som er en konsekvens av de unike kognitive og sosiale begrensningene som spiller inn ved produksjon av oversettelser (Baker 1993: 243). Baker forsøkte å skissere noen av disse trekkene (større tydelighet, unngåelse av kompleksitet, en tendens til konservativt språk) og foreslo en metode for å studere dem: ved å sammenligne korpus av oversatte tekster med korpus av ikke-oversatte tekster på samme språk.
   |
|
| De Sutter, Lefer og Delaere (2017), Vandevoorde, Daems og Defrancq (2020) og Granger og Lefer (2022) |
Til tross for at metoden ble kritisert allerede fra starten av (særlig med tanke på om korpusene kunne sammenlignes eller ikke), har det skjedd en oppblomstring innenfor forskning på "universaler" eller trekk i oversatt språk som fremkommer på tvers av språkpar og brukskontekster. Karakteristisk for denne forskningen, særlig i de tidligere fasene, var vektlegging av bestemte isolerte språktrekk (f.eks. setninger med finitt verb, konjunksjoner), vektlegging av språkstrukturer fremfor betydning og et forholdsvis begrenset hensyn til både kildetekstens/kildespråkets innflytelse og de kontrastive forskjellene mellom de aktuelle språkene. Selv om denne forskningen absolutt bruker en språkvitenskapelig tilnærmingsmåte, er det mye her som ikke er tydelig integrert i spesifikke språkteoretiske paradigmer. Men det finnes unntak. For eksempel har den tyske tradisjonen med funksjonelt orientert CBTS (se ovenfor) alltid tatt hensyn til kildespråkets innflytelse og konsekvent hatt et omfattende tekstbasert syn på korpusanalyse som er påvirket av Hallidays funksjonalisme (se f.eks. Teich 2003; Hansen-Schirra, Neumann & Steiner 2013; Neumann 2013). Halverson (2003) har presentert et kognitivt-lingvistisk perspektiv på begrepet oversettelsesuniversaler som hovedsakelig er basert på Ronald Langackers kognitive grammatikk.
Tre tiår etter at Baker opprinnelig la frem sine forslag, har det både skjedd en betydelig konsolidering i CBTS og det har blitt stilt spørsmål ved noen av de grunnleggende forutsetningene, og dette har ført til forskjellige forbedringer (se en detaljert drøfting i De Sutter & Lefer 2020; Kotze 2020). Det har skjedd radikale metodiske fremskritt, og tidlige funn i CBTS er blitt utfordret. Det har skjedd en forskyvning fra enkle sammenligninger av forekomster av spesifikke karakteristiske elementer i oversatte versus ikke-oversatte tekster, mot en mer kompleks statistisk modellering av om oversettere tar samme eller forskjellige beslutninger som andre språkbrukere ved valg av funksjoner eller funksjonssett. Metoder fra andre områder av språkvitenskapen har fått stadig større innflytelse, særlig fra datalingvistikk og variasjonslingvistikk, der analysemetoder som logistisk regresjon med blandede effekter, Conditional Inference Trees og Random Forest har blitt vanligere (f.eks. De Sutter & Lefer 2020; Kotze 2022). Samleverk som De Sutter, Lefer og Delaere (2017), Vandevoorde, Daems og Defrancq (2020) og Granger og Lefer (2022) gir eksempler på denne trenden.
Her tas det også større hensyn til kildeteksten/kildespråket og til forskjellene mellom de to aktuelle språksystemene. På en måte betyr dette at man går tilbake til den tidligere oppfatningen av oversettelse som en tekstproduksjonsprosess som begrenses av de alternativene som er tilgjengelig i språksystemene – men ideen forstås nå ut fra et langt mer funksjonalistisk, integrert perspektiv og muliggjøres av mer avanserte analysemetoder. Dette har ført til en revurdering av relasjonen mellom kontrastiv språkvitenskap og TIS (Halverson 2015), til en eksplisitt vurdering av kontrastive forskjeller mellom språk, og til en utvikling av avanserte sammenlignbare og parallelle korpus som tillater analyser i flere oversettelsesretninger, og av statistiske metoder som gjør det mulig å analysere både sammenlignbare og parallelle data.
Det har også vært en forskyvning mot mer åpenlys språkvitenskapelig-teoretisk integrering av CBTS, utover de tyske CBTS-forskernes SFL-rammer og Halversons kognitiv-lingvistiske rammer. I senere tid har det vært foreslått en mer eksplisitt teoretisering som tar utgangspunkt i komparativ variasjonslingvistikk (Kotze 2022) og bruksbasert lingvistikk (Halverson & Kotze 2022; Serbina 2015; Szymor 2017). På forskjellige måter integrerer disse forslagene en tydeligere bevissthet om oversettere(n), som skissert i neste avsnitt. Til slutt finnes det også et utviklingsområde i TIS-forskningen som bruker korpusassisterte diskursstudier og kombinerer korpuslingvistiske metoder med metodene fra (C)DA, og følger en mer generell trend innenfor språkforskning (f.eks. P Baker 2006).
Oversettere
Av mange forskjellige grunner (epistemologiske og teoretiske, disiplininterne og disiplineksterne) viser dagens TIS-forskning en stadig større interesse for selve oversetterne, noen ganger for å kunne teoretisere språket/språkene de bruker eller tekstene de produserer. Den epistemologiske og teoretiske drivkraften kan ligge i den så og si totale dominansen som funksjonalistiske rammer har på vårt felt. Dette er rammer som på avgjørende måter setter menneskelig kommunikasjon i sentrum i situasjoner som omfatter grunnleggende menneskelige målsettinger, formål og relasjoner. Innenfor feltet kan innføringen av oversettelsesteknologi i noen tilfeller paradoksalt nok få forskere til å undersøke forskjellene mellom menneskelig oversettelse og maskinoversettelse og de raskt skiftende måtene som oversettere og teknologier samhandler på. I utvikling utenfor og innenfor feltet innebærer dessuten fremveksten av bruksbaserte språkvitenskapelige teorier og kognitiv vitenskap at oversetteren får en mer sentral posisjon.
En nyttig dialog med språkvitenskapelig teori vises tydelig i kognitive oversettelses- og tolkestudier, selv om ikke alt arbeid innenfor denne underdisiplinen anerkjenner en spesifikk språkteori eller prioriterer de språklige egenskapene i oversettelseshandlinger. Forskjellen er ikke teoretisk: Forskere som bruker språkvitenskapelig teori, behøver absolutt ikke å være enige om hvilken språkteori som skal brukes. I stedet er forskjellen ontologisk og epistemologisk: Det er forskjellen mellom å konseptualisere oversettelse/tolking som en språklig eller som en kognitiv aktivitet. De to behøver naturligvis ikke å være gjensidig utelukkende, men når enten den ene eller den andre brukes som utgangspunkt for teoretiseringen, blir forskjellige begreper og forskningstradisjoner relevante. Dette vises tydelig i arbeidet som skisseres nedenfor.
En sentral og representativ samling av arbeid der kognitiv-lingvistisk teori integreres med TIS, er antologien som Rojo og Ibarretxe-Antuñano (2013) har redigert. Studiene som presenteres der, bruker rammer og begreper som konseptuelle metaforer, konseptuell metonymi, rammesemantikk, kognitiv grammatikk og konstruksjonsgrammatikk, på en rekke forskjellige måter. Noe av dette arbeidet bygger videre på tidligere pionerers arbeid, for eksempel Snell-Hornbys bruk av prototypeteori (1988), Kussmauls bruk av "scene- og-rammesemantikk" (1994), Tabakowskas arbeid med poetikk og kognitiv lingvistikk (1993) og Schaeffners arbeid med kognitiv metaforteori (2004). Mange av disse studiene legger fremdeles tydelig vekt på teksten, ved at de bruker nye teoretiske verktøy for å analysere oversettelsesvalg og relasjonene mellom kilde- og måltekst. På samme måte representerer avhandlingene til Krüger (2015), Serbina (2015) og Szymor (2017) omfattende undersøkelser av oversettelsesvalg og -relasjoner med bruk av kognitive teoretiske verktøy. Til sammen viser disse arbeidene hvordan kognitiv-lingvistisk teori gjør det mulig å konseptualisere oversettelsesrelasjoner på en ny måte, ved å bevege seg bort fra systematiske beskrivelser av språklig samsvar til aktive fortolkningshandlinger som ligger til grunn for en rekke ikke-deterministiske (men begrensede) språklige valg (se også Halverson 2007).
Med tanke på interessen for tekstlige egenskaper og relasjoner er det kanskje ikke umiddelbart tydelig hvorfor dette arbeidet beskrives under overskriften for oversetterorientert arbeid, og ikke under arbeid som er opptatt av tekstlige egenskaper eller språksystemer. Denne karakteriseringen begrunnes med de grunnleggende premissene for kognitiv-lingvistiske teorier, der dette er én teori i en større gruppe av "bruksbaserte" språkteorier. En sentral forutsetning i disse teoriene er at språk er et sosiokognitivt fenomen som dannes dynamisk i språkbrukshandlinger der enkeltmennesket er involvert i kommunikativ interaksjon. Språkhandlingene i sin tur består av tvillingprosesser omtalt som "innprenting" (som skjer hos individet) og "konvensjonalisering" (som skjer i samfunnet) (Schmid 2017, 2020). Dette språksynet betyr at både teoretisk og empirisk arbeid tar utgangspunkt i enkeltmennesket på viktige måter, for eksempel ved å anerkjenne hvilken rolle personlig språkerfaring har ved utformingen av individuelle grammatikker (f.eks. Barlow 2013; Dabrowska 2012; Verhagen, Mos, Backus m.fl. 2018), og ved å innarbeide dette i statistiske modeller (f.eks. som en tilfeldig effekt i regresjonsmodeller).
Den teoretiske utviklingen innenfor bruksbaserte tilnærminger har også ført til to andre metodologiske endringer som har påvirket TIS: (1) en økende bruk av flermetodestudier og (2) en økende erkjennelse av at det trengs bedre metadata i korpusoppbyggingen. Flermetodiske tilnærmingsmåter har ofte som mål å kombinere datatyper og analytiske rammeverk som supplerer hverandre, eller som gjør det mulig å redusere mangler ved enkeltmetoder (Halverson 2017a). Dette rasjonalet kan ses i flere studier som kombinerer korpusdata med enten eksperimentelle data eller andre former for observasjonsdata (f.eks. Halverson 2017b; Hansen-Schirra 2003; Kajzer-Wiertzny 2012; Szymor 2017). Et eksempel på omfattende metadata synes i den pågående oppbyggingen av MUST-korpuset (Multilingual Student Translation), der et stort sett med metadata fanger opp oversetterstudenters språklige bakgrunn og kontekstuelle omstendigheter knyttet til utførte oversettelsesoppgaver.
En annen trend er integreringen av psykolingvistiske teorier i TIS. I tolkestudier var psykolingvistikk en av hjørnesteinene innenfor feltet (se en gjennomgang i Pöchhacker 2016). Denne grenen av språkvitenskapen bidrar dessuten til en rekke nyere studier om både oversettelse og tolking, blant annet arbeid som for eksempel presenteres i antologiene som Schwieter og Ferreira (2014; Ferreira & Schwieter 2015) har redigert. Oversiktsartiklene til Alves (2015) og Ferreira, Schwieter og Gile (2015) skisserer reelle og potensielle skjæringspunkter mellom CTIS og psykolingvistisk teori og metode. Nøkkelen er en felles interesse for språkprosessering i forskjellige oppgaver, modaliteter og kontekster, og for særegenhetene ved språkrepresentasjon og språkprosessering hos to- og flerspråklige. Det er dessuten felles interesse for å undersøke hvilken effekt utvalgte oppgaveparametere (stress, tidspress, ekstern støtte) har på forskjellige prestasjonsindikatorer. Med tanke på forskningsmetode har det blitt vanligere å bruke et eksperimentelt forskningsdesign, både alene og kombinert med andre metoder og datatyper.
Som nevnt ovenfor, er det ikke alt arbeid innenfor CTIS som har vært eller ønsket å være knyttet til en bestemt språkteori, eller som har modellert oversettelses-/tolkeoppgaver som noe spesifikt språklig. Faktisk har innføringen av begreper fra kognitiv psykologi og kognitiv vitenskap, for eksempel kompetanse, ekspertise, oppmerksomhet, situert kognisjon eller studier av affektive eller personlighetsrelaterte kognitive egenskaper i oversettelse, noen ganger ført til at oppgavens spesifikt språklige egenskaper bagatelliseres og noen ganger omjusteres. Et eksempel på sistnevnte er Muñoz' ekspertisebegrep, som omfatter «five situated dimensions», dvs. «adaptive psycholinguistic traits, problem-solving skills, knowledge, self-concept and regulatory skills» (2014: 18). Begrepet skisserer et "set of perspectives onto a complex mental behavior", og innenfor dette perspektivsettet er det slik at "language skills play a lesser role in the construct, where they merely feature as an aspect of the knowledge dimension" (Muñoz 2014: 35).
Lesere
Empiriske studier av leseres resepsjon av oversatte tekster er relativt nytt – til tross for, som Kruger og Kruger (2017) påpeker, at teoretiske begreper som bygger på forestillinger om effekter på leseren (eller mottakeren), finnes over alt i TIS. Studier av leseres resepsjon er mye vanligere i audiovisuell enn i skriftlig oversettelse. På begge disse områdene har metoder fra språkvitenskapsområder som psykolingvistikk og leseforskning hatt stor innvirkning, særlig øyesporing og i mindre grad nevroradiologi. Forskningen på dette området er stort sett (kvasi-)eksperimentell og basert på innsamling av atferds- og holdningsdata. Disse metodiske fremskrittene har vist seg å være uunnværlige for å kunne studere hvordan lesere prosesserer oversatte tekster (se en oversikt i Kruger & Kruger 2017).
På teorisiden, derimot, har tydelig bruk av språkvitenskapelig tankegods vært begrenset. Resepsjonsstudier på audiovisuell oversettelse er i stor grad opptatt av språkprosessering ved lesing av undertekster og bruker da begreper fra psykolingvistikk, og særlig psykolingvistikk som angår lesing (se Kruger, 2016). Men slike studier bruker ofte psykolingvistikk som en bredere ramme for å situere hovedsakelig anvendte former for forskning for å se på hvordan variasjoner i forskjellige tekstingsparametere (linjeskift, hastighet, blokking) påvirker prosesseringen; hvordan oppmerksomheten fordeles mellom undertekster og bilder; hvordan undertekster kan støtte språklæring; hvordan første- og andrespråk påvirker tekstlesingen; eller hvordan undertekster påvirker fordypelsen i den audiovisuelle opplevelsen. Selv om det er vanlig at forskning på produksjon av oversettelser ser detaljert på psykolingvististiske kjerneområder som leksikalsk og syntaktisk prosessering ved lesing (se drøfting ovenfor; samt Chmiel 2021), er dette mindre vanlig i forskning på resepsjon i (audiovisuell) oversettelse, slik Kruger (2016: 281) påpeker: “Very few of the studies go beyond the mere quantification of attention to a study of the processing of specific elements in the language of subtitles.” Et av de mest innflytelsesrike begrepene i resepsjonsstudier på audiovisuell oversettelse er kognitiv belastning. Begrepet er hentet fra kognitiv psykologi og har sjelden vært knyttet til forestillinger om for eksempel språklig kompleksitet og prosessering av dette, til tross for at dette er et stort forskningstema på en rekke områder i språkvitenskapen, fra naturlig språkprosessering til språktypologi og videre til språktilegnelse.
I resepsjonsstudier på skriftlig oversettelse brukes samme typen metoder, men her er det en enda sterkere tendens til at de teoretiske rammene er enda svakere forankret i språkvitenskapelige teorier eller modeller for resepsjon i språkprosessering. Kruger (2016) knytter tentativt an til bruksbaserte tilnærmingsmåter til resepsjon i oversettelse og omformulerer for eksempel Venutis (2018) begreper flyt og motstand med utgangspunkt i språkvitenskap. Slike studier har imidlertid hovedsakelig vært teoretisk basert på stilistikk og kognitiv narratologi (f.eks. Walker 2021). Andre studier av skriftlig oversettelse viser et tydelig standpunkt imot de eksperimentelle metodetypene som er skissert her, og begrunner det med at verken audiovisuelle og skriftlige oversatte tekster kan forstås utenfor en kontekst, og at operasjonaliseringer knyttet til lese- og resepsjonsadferd eller holdninger (f.eks. i øyesporingsdata, nevroradiologi, forståelsestester eller holdningsundersøkelser) i eksperimenter som ofte er basert på kortere tekster presentert under svært kunstige og kontrollerte forhold, er løsrevet fra det svært kontekstbaserte, helhetsbaserte erfaringsgrunnlaget som finnes i lesing og forståelse.
Redegjørelsen i denne artikkelen er av nødvendige årsaker begrenset til et tidsomfang som forfatterne har vurdert som håndterbart for det aktuelle formålet. Av samme grunn er omfanget svært selektivt. Referanser til spesifikke studier eller teorier under de tre hovedoverskriftene Oversettelsesrelasjoner, Oversettelseskontekster og Oversettelse og mennesker skal gi eksempler på visse ideer eller utviklinger, og det er umulig å gjøre disse referansene uttømmende eller til og med tilstrekkelig inkluderende. Vårt mål har vært å fortelle en bestemt historie om hvordan relasjonen mellom språkvitenskap og TIS har utviklet seg gjennom omtrent 60 år. I denne perioden har språkvitenskapelig teori spilt forskjellige roller i TIS, først som en hovedkilde til teori for å beskrive oversettelsesrelasjoner og utvikle pedagogiske verktøy, senere som kilde til teoretiske/analytiske verktøy for "ny" empirisk TIS, og noen ganger som et mer implisitt verktøy i DTS-verktøykassen. Språkvitenskapelig teori spiller en ganske annen rolle etter hvert som det legges stadig større vekt på mennesker, dvs. oversetterne selv eller de som leser oversatte tekster. I slike tilfeller vil mer omfattende språkvitenskapelige teorier noen ganger være mindre opplagt enn psykolingvistisk teori eller mer omfattende kognitive psykologiske teorier. Det kan for eksempel være at selv om språkvitenskapelige teorier (og språkvitenskapelige metoder) en gang var sentrale i TIS, er de mindre sentrale nå, både fordi nye tilnærmingsmåter har blitt aktuelle etter hvert som feltet har blitt utvidet i omfang, og fordi feltet generelt viser en viss motstand mot å la språkvitenskapelig teori ha en så sentral posisjon som den en gang hadde. Dette kan skyldes manglende forståelse for moderne språkvitenskapelig teori (se Halverson & Kotze 2022), eller det kan være knyttet til akademisk sosiologi eller til faktiske epistemologiske forskjeller. Vi ser gjerne en engasjert debatt om dette spørsmålet.
De forskjellige teoretiske og metodiske tilnærmingsmåtene som skisseres i dette kapitlet, danner grunnlag for et stort forskningsomfang. For tekstlige relasjoner har vi særlig tro på korpuslingvistiske design og metoder som åpner for samtidige undersøkelser av relasjonen mellom trekk ved kildetekst/kildespråk og oversatte teksters status sammenlignet med tekster på målspråket. Et integrerende perspektiv der man kombinerer en forståelse av de forskjellige relasjonsnivåene i oversettelse (kontrastive relasjoner i språk; en sammenligning av registre eller sjangre på tvers av språk; og relasjonen mellom en bestemt kilde- og måltekst), fremstår som den mest produktive veien fremover. Dette innebærer et fullstendig syntetisk syn på mangfoldet av språk- og tekstrelasjoner i oversettelse som gjenspeiles i en forskningsmetode som gjør det mulig å modellere disse komplekse relasjonene.
Diskursanalytiske tilnærmingsmåter har et stort potensial for å gi en bedre forståelse av relasjonen mellom oversatte tekster av alle slag og de kontekstene de er skapt i og for. Vi vet at oversettelsesaktiviteten endrer og utvikler seg i takt med teknologier og symbolske uttrykksformer. Etter hvert som global samhandling øker, må vi finne teoretiske verktøy som kan hjelpe oss med å forstå måten oversettelsesaktivitet manifesterer seg på i flere medierte former, i så forskjellige kontekster som helsevesen, krisehåndtering eller medieplattformer på nettet, og utført av personer med stadig større variasjon i bakgrunn, roller og agendaer. Diskursanalytiske teorier som kan fange opp kompleksiteter i kontekstbasert oversettelse, skal være en viktig kilde til innsikt, uansett hvilken av de mange spesifikke tilnærmingsmåtene man velger å utforske.
Innenfor TIS vil kognitive studier fortsette å tiltrekke seg forskeres oppmerksomhet. Hittil har omfattende språkvitenskapelige teorier vært mindre attraktive for forskere på dette feltet enn for eksempel rammeverk og begreper fra kognitiv psykologi, kognitiv vitenskap eller psykolingvistikk. Det virker rimelig å si at språkvitenskapsbasert arbeid på dette området bare så vidt har begynt å utforske potensialet som ligger i de forskjellige tilgjengelige teoriene. Med kognitiv-lingvistiske teorier er det mulig å utføre nye undersøkelser av spørsmål om tekstlige relasjoner, oversettervalg og andre problemstillinger som har vært viktige i TIS i flere tiår. Disse teoriene er dessuten omfattende nok til at de avler nye ideer og spørsmål, og den økende bruken av blandede metoder er tydelig knyttet til konsekvensene av kognitive teorier. Dermed bør arbeidet på dette området fortsatt være en drivkraft for både teoretisk og empirisk utvikling.
Feltet for språkvitenskapelig baserte studier av leserresepsjon er vidåpent, både teoretisk og empirisk. Det har vært lite forskning på dette området, og derfor er det stort behov for både studier som henter data fra naturlige situasjoner, og studier som bruker eksperimentelle metoder – og på mange måter er dette forskningsområdet fremdeles på leting etter en teoretisk ramme. En bruksbasert teori om resepsjon i språkprosessering kan absolutt spille en rolle her.
Men til syvende og sist mener vi at den viktigste utfordringen som forskningen står overfor, er å integrere språkvitenskapelige teorier i tradisjonell TIS (igjen). TIS har på mange måter kjørt seg fast i en reifisert språkvitenskapsoppfatning – der faget selv har definert seg i henhold til en oppfatning om at oversettelse er «ren språklig overføring». Vi mener at det er behov for å gå tilbake til grunnbegrepene: erkjenne at oversettelse (i sin prototypiske og vanligste form) er en grunnleggende språklig aktivitet. Hvilke språkbegreper og språkteorier påvirker hvordan vi tenker om oversettelse? Moderne språkteorier legger vekt på språkets dypt integrerte og grunnleggende sosiokognitive karakter. Det å knytte TIS til disse moderne språkteoriene igjen virker for oss som den mest presserende forskningsoppgaven på dette området.